Get Life Insurance Quotes in Minutes

Far får sitt – VG

Safe Advertisement

Safe Advertisement

VERDENS BESTE PAPPA?: Will Smith, Demi Singleton og Saniyya Sidney (fra venstre) i «King Richard».

Filmen om tennis-geniene Venus og Serena Williams velger å fokusere på faren deres. Er ikke det litt pussig?

Publisert:

DRAMA / BIOGRAFI

«King Richard»

USA. 12 år. Regi: Reinaldo Marcus Green

Med: Will Smith, Saniyya Sidney, Aunjanue Ellis, Demi Singleton, Jon Bernthal, Tony Goldwyn, Mikayla Lashae Batholomew

Kinofilm

VG:s terninger viser 4 prikker

Hvordan kan det ha seg at hovedpersonen i den familie-sanksjonerte filmen om tennis-essene Venus og Serena Williams, er faren deres Richard? Som de færreste utenfor tennisverdenen har hørt om?

Den korte svaret er at Will Smith, som er en av filmens produsenter, har lyst på en Oscar, og at noen har skrevet en rolle til ham som er egnet til å fylle bestillingen.

Det lange svaret er mer komplekst, og handler blant annet om at både vi publikummere og Hollywood har et stykke igjen å gå. Mannlige helter og hovedpersoner må fremdeles til for å finansiere prosjekter. Om vedkommende er svart, bør han spilles av en skuespiller vi vet hvem er. Kvinnelige helter? Risky business. Kvinnelige, unge og svarte hovedrolleinnehavere? Ikke med mine penger.

OPP OG FREM: Familien Williams i «King Richard». Fra venstre: Aunjanue Ellis, Mikayla Lashae Bartholomew, Will Smith, Saniyya Sidney og Demi Singleton.

Det er i og for seg liten tvil om at Richard Williams, som altså spilles av en grånende Smith, er en filmvennlig type. En fattiggutt fra Shreveport, Louisiana, som – bevæpnet med lite annet enn stålvilje og en 78 sider lang slagplan – pisket sine fem døtre opp og frem i livet, og to av dem, Venus (Sidney) og Serena (Singleton), til verdenstoppen i tennis. Verdens «hviteste» sport. Med mulig unntak av alpint.

Vi treffer den besatte mannen, den nesten like besatte kona hans, Oracene (Ellis), og de drevne døtrene (tre av dem fra tidligere forhold) i Compton, Los Angeles. Gangstarappens arnested, en «getto» som kanskje så tilforlatelig ut på overflaten, men var plaget av utstrakt gjengkriminalitet og nød i overgangen mellom 80 og -90-årene.

Helt hvorfor akkurat tennis var idretten far Williams hadde bestemt seg for at de to yngste døtrene hans skulle bli verdens beste i, får vi ikke egentlig noen forklaring på. Men vi skjønner at motgang trigger ham, enten den kommer fra Ku Klux Klan i oppveksten, «gangbannere» som vil sjekke opp døtrene hans i nåtid, naboer som legger seg opp i familiesaker eller det feterte etablissementet som styrer tennis-bransjen.

INN I EN «HVIT VERDEN»: Demi Singleton, Will Smith og Saniyya Sidney (fra venstre) i «King Richard».

Richard vil tjene penger, men ikke for enhver pris. Det er også viktig at de talentfulle døtrene hans blir skikkelige folk. De skal gå i kirken og holde seg unna dop. Han lærer dem om ydmykhet ved å vise dem Disney-versjonen av «Askepott» på video.

Patriarken er uhyre eksentrisk, og Smith forsyner ham med et blikk så fjernt at vi mistenker at han er nokså gal. Richard er blind for egen egosentrisme, og nyter tilsynelatende å være i sentrum for oppmerksomhet – spesielt fra folk han ikke stoler på. Linjen mellom «sunt bondevett» og selvtillit på den ene siden, og løs kanon-oppførsel på den andre, er farlig tynn.

Helt hvordan han klarte å avle opp ikke bare én, men to genier i sin idrettsgren, er «King Richard» også nokså vag på. Venus og Serena er liksom bare sin generasjons mest lovende fra første gang vi ser dem. Effekten er at vi antar at det er fars fortjeneste alene. At de to jentene var roboter han kunne styre. Det er å undervurdere dem.

WIMBLEDON VENTER: Jon Bernthal, Will Smith, Demi Singleton og Saniyya Sidney (fra venstre) i «King Richard».

Formmessig er «King Richard» nokså flat, funksjonell og skjematisk som en TV-film på Netflix. Dramaturgisk sett har den heller ikke funnet opp biografifilm-kruttet. Fortellingen trykker på alle de samme knappene som filmer om idrettshelter har trykket på siden «Rocky» (1976) – minst.

Oppvekst i små kår. Hardt arbeid. Motgang. Dristige karrierevalg. Viktige folk som ikke tror på deg, men jammen skal få se. Det mest originale med «King Richard» er at den runder av historien idet Venus får sitt proff-gjennombrudd. Hvilket dessverre også innebærer at Serena, som blomstret først senere, kommer enda mer i skyggen.

I PAPPAS SKYGGE: Saniyya Sidney (til venstre) og Demi Singleton i «King Richard».

Det betyr også at dette forblir en film om Richard, gestaltet av en skuespiller vi er predisponerte til å like, og i liten grad om de to menneskene folk flest vil være mest interessert i. Richard er riktignok en skrue, men han er ikke interessant nok til å rettferdiggjøre dette misforholdet. Balansen føles grunnleggende underlig. Som å lage film om faren til Aksel Lund Svindal, snarere enn Aksel Lund Svindal selv.

Filmens klimaks etterlater ingen tvil om at grunnen til at «King Richard» tross alt virker på oss, årsaken til at vi blir inspirerte og får vår rettferdighetssans tilfredsstilt av den, er at det er en 14 år gammel svart jente som står for gjennombruddet, og med det krever sin og sin families rett i en verden som inntil nå ikke har villet vite av dem.

Så hvorfor handler ikke «King Richard» mer om dem?

Fått med deg VGs film- og serieprogram Blåkkbøster? Se de siste sakene under:

Source link

Comments are closed.